"Man får de nyhetene man fortjener"

Hva er de største forskjellene mellom medier i Norge kontra medier i diktaturer? Eventuelt: Hva er den største forskjellen mellom Norge og diktaturer? Svaret er enkelt: Ytringsfrihet.

I Norge kan journalister, bloggere og twitrere åpenlyst kritisere statsministeren for å trekke tilbake bidrag til fysisk funksjonshemmede uten å risikere noe annet enn å få et krasst svar fra en som er uenig. I andre land risikerer man dødsstraff, nedslakting på åpen gate eller i beste fall fengelsstraff hvis man engasjerer seg i studentforeninger eller skriver en artikkel som kritisk belyser maktdiktaturet i landet.

Denne muligheten til å stille spørsmålstegn, påpeke kritikkverdige forhold og saklig rakke ned på maktpersoner er en rettighet vi burde verdsette høyt - ikke nødvendigvis bare for å påpeke Norges feil og mangler, men også for å øke bevisstheten rundt konflikter som foregår andre steder i verden. Norge, med et velfungerende demokrati og en lav korrupsjons-rate, vil i mange tilfeller ha mye å bidra med i land hvor innbyggerne undertrykkes, og vi har på mange måter en samfunnsmodell som kan innføres og bedre forholdene for mennesker uavhengig av kultur og religion.

Men hva velger vi å bruke ytringsfriheten vår til?
Se&Hør-"journalistikk" hvor man forsøker å pushe grensene for kjente menneskers rett til privatliv? Det er tragisk å se at opptil flere av dommene nedfelt av PFU (organ som dømmer pressen for brudd på norsk presseetikk) er dommer hvor mennesker føler at deres privatliv blir invadert - privatliv som i "paparazzi-fotografer lurer i buskene og tar bilder av dem på deres private strand". "Petter Stordalen ble med 19 år gamle Jessica hjem fra byen" (som forøvrig er en oppdiktet overskrift, sterkt inspirert av et utall reelle) har vel overhodet ingen verdi å vite for noen, annet enn at det kan være spennende å vite om dersom man er interessert i slikt. At Paul McCartney kysser kjæresten sin på fotballkamp er vel heller ikke noen stor verdensnyhet?

Hvordan kan agurknyheter som dette være så mye mer populære i større medier kontra den koselige lille lokalavisa?
Det er da ikke noe mer eller mindre viktig for meg om Paul McCartney kysser kjæresten sin enn om Lotte (7 år) fant årets første løvetann. At aviser i det hele tatt bruker tid, penger og omdømme til å kringkaste slikt - under etiketten "nyheter" - kan bare vitne om en ting: Vi har det altfor godt her i landet.

Alle som har hatt en frisk og sunn kropp store deler av livet, vet hvor utrolig godt det merkes med en gang noe ikke er som det skal. Om man forstuer en fot eller brekker en finger blir man med ett veldig bevisst hvor avhengig man er av den foten eller fingeren.
Når kroppen fungerer som den skal, tar man den for gitt.
Slik er det med rettigheter og ytringsfriheten også. De som har disse rettighetene (og som har dem fordi forfedre har kjempet for dem og fikk dem lovbestemt og gjennomført i praksis) har i teorien allerede vunnet. De har ikke noe å kjempe for som de selv ser resultater av i hverdagen (det er derfor de sjelden kjemper for andres rettigheter i andre land), og når den direkte årsaken som fremprovoserer engasjement og innsatsvilje forsvinner, dør også engasjementet og interessen. Vi blir, som Raga Rockers ville sagt, "maskiner i Nirvana".

"De står opp om mårran
Drikker kaffen i ro og fred
De tar avskjed på trappen
De har pene manerer
Begge stemmer Høyre
og ingen onanerer
De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil

Han går på jobben
Hun blir igjen
Maten står på bordet
når han kommer hjem
De hakke hatt no kick
siden nittenførtifem
De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil

Ja, de har det så fint
De har det så bra
De har alt som de vil ha
De har nådd sine mål
De har det som grever
De råtner foran TV
og de kaller det å leve
De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil"


Hva er så forskjellen på norske medier og medier i korrupte land?
For det første er det stor forskjell på statlige medier i Norge, og statlige medier i korrupte land. De statlige mediene i korrupte land presenterer ofte et glansbilde av virkeligheten; en glattpolert løgn om at deres motstandere er de man skal passe seg for. Er ikke andre mediekanaler forbudt ved lov, blir det sjelden sett på med blide øyne om noen forsøker å distribuere nyheter som forteller en annen historie enn myndighetenes. På den annen side er de opplyste menneskene gjerne interessert i en fri presse, og vil støtte opp om og oppmuntre den uavhengige pressen - enten åpenlyst, eller i smug.

I Norge er situasjonen gjerne stikk motsatt. De statlige mediene styres riktignok med jernhånd mtp. bevaring av kultur og ivaretagelse av tradisjoner, men med den faste inntekten den statlige finansieringen bidrar med står de på vesentlig tryggere grunn enn kommersielle kanaler (som er avhengige av at folk faktisk ser det de produserer og lager) og kan dermed produsere stoff vi faktisk trenger. Det er gjerne stor forskjell i nytteverdien hos NRK (og ikke-statlige nyhetstilbydere med litt hjerne i toppen) kontra TV2, TV3 og TV Norge, selv om seertallene og underholdningsverdien åpenbart ikke alltid spiller på lag med intelligensen. De mer gravende mediene blir gjerne sett på som sære, lite produktive (det tar lenger tid å drive research til en inngående artikkel om utnyttelse av midler til privatiserte asylmottak enn å skrive fem artikler om hvilke kjendiser som vant priser, kysset hvem og falt på isen) og "for spesielt interesserte".

For spesielt interesserte?
For all del. Kos dere med VG og Se & Hør-nyhetene deres. Jeg holder meg til Aftenposten, The Guardian, Dagsavisen, Klassekampen, Ny Tid, Morgenbladet, Sciencedaily og andre steder som gir meg artikler med noe substans. Jeg har mer nytte av å lese, mene noe og vite hvorfor enn jeg har av å vite hvem som har giftet seg med hvem. Sjansen for at den hendelsen vil endre noens liv for andre enn de to som har giftet seg er forsvinnende liten, og skal verden gå framover bør mennesker begynne å tenke. Selv om de har det bra.