Greit å vite. Og takk til VG.no for informasjonen.
torsdag 10. desember 2009
onsdag 2. desember 2009
Penger - roten til alt ondt
Inntekter og utgifter - en analyse av fordeler og ulemper med avismediene.
Å si at penger er roten til alt ondt, blir både å forenkle problemet og å ta det med rota. Det er ikke til å komme bort fra at mange av forskjellene mellom ulike medier kan kobles til hvilke utgifter og inntekter disse har, og hvor godt systemet fungerer avgjøres av brukervennlighet, evnen til å håve inn penger, og effektivitet.
For å ta det systematisk ...
Papiravis
Driver man en papiravis har man en rekke faste utgifter. Lønn til de ansatte, kostnader til innkjøp, drift og evt. leie av all teknologien som kreves i produksjonen av avisa (datamaskiner til de ansatte, trykkeriet - alt), distribusjon av avisa til kiosker, butikker og andre utsalgssteder, til abonnenter osv. Inntektene kommer i noen grad fra kjøperne (mottakerne), og i noen grad fra annonsesalg. Det er mange ledd hvor ting kan skjære seg; er nettverket nede hos redaksjonen, eller en trykkemaskin ute av drift, eller transporten av avisa fra trykkeriet til mottakerne blir forhindret, risikerer man at avisa ikke kommer ut til sine lesere.
Nettavis
En nettavis stiller med helt andre muligheter og premisser. En nettavis er ikke avhengig av noen kritiske mellomledd som trykkeri og transport, det er mulig å rette opp feil om de skulle oppstå, man kan nå mennesker uavhengig av om det fins et utsalgssted for avisen man tilbyr i nærheten av dem. Man har ubegrenset med plass, det kan tas i bruk interaktive alternativer for nyhetsformidling, og det er lettere å tilrettelegge for at brukerne kan gi tilbakemeldinger. Men - og dette er et stort men (i mine øyne kilden til problemet med nettmediene) - svært få nettaviser tar betalt for nyhetene de tilbyr. Det er noen få aktører på markedet som har tatt i bruk dette: Enkelte amerikanske og britiske nettaviser er betalingstjenester, en hel del artikler hos Morgenbladet får du ikke tilgang til med mindre du tegner abonnement, og innen pornobransjen er betaling for bilde- og videomateriell allerede vanlig og stilltiende akseptert blant forbrukermassene. Hvor får da de som ikke tar betalt av brukerne penger til drift av nettavisen, med teknologi, ansatte og lokaler for avisproduksjonen? Og hvordan i alle dager kan man sikre at man får kvalitet hvis man ikke er villig til å betale noe for det?
Pengene i nettmediene kommer hovedsaklig fra annonseinntekter. For å få gode annonseinntekter er man avhengig av gode sidevisningstall. Hvordan man får gode sidevisningstall? Tja. Se bare på VG.no; de har definitivt klart det, med Norges høyeste sidevisningstall foran kvalitetssider som MSN.no, Startsiden og Dagbladet (...).
Som du sikkert skjønner, er man dermed avhengig av annonsører som er villige til å betale godt for seg. I gode tider er det vanligvis ikke noe problem å finne annonsører; alle handler generelt mye, og alle som tilbyr tjenester og varer er villige til å bruke en god slump med penger for å dra handlelystne nordmenn i deres retning. I dårligere tider, hvor bedriftene må spare inn og kutte utgifter som ikke er driftsnødvendige, er annonseinntekter et naturlig felt å nedprioritere til det er bedre tider. Satt på spissen er en hel generasjon nettmedier mer eller mindre avhengige av at resten av markedet har god økonomi og mye å rutte med, noe man så tydelige tegn til i finanskrisen som rammet store deler av den kapitaliserte delen av verden i 2008. Utallige gode nyhetstilbydere gikk ad undas, mange av dem med tapte annonseinntekter som siste spiker i kista - nettstedet Kulturo.no (som undertegnede frilanset for en periode) er et eksempel - og flere sliter stadig med å holde seg flytende.
Jeg er, og har alltid vært, dypt uenig med de som mener papiravisene vil dø og nettavisene ta over. Jeg mener tvert imot at begge mediene kan leve side om side, men begge må tilpasse seg for å passe inn i et samfunn som er i endring. Nettaviser som lever fra dag til dag med overfladiske nyheter og annonseinntekter de mister den dagen verdensøkonomien går i dass har ingen plass i historien annet enn som tidsfordriv. Når stadig flere nettaviser begynner å adoptere funksjoner og tilbud fra humorsider, spillsider og annet bidrar ikke det til noe annet enn å gjøre nettaviser til noe man klikker innom når man kjeder seg og vil ha lettfattelig underholdning.
Nettavisa har selvfølgelig kommet for å bli.
Som sagt er distribusjonen av nyheter på nett enklere, mer effektiv og billigere (og ikke minst mer miljøvennlig) i lengden enn den gode gamle papiravisa - alt dette er utelukkende positivt. Likevel; jeg gleder meg til den dagen man skiller tydelig mellom nyheter og underholdning. Jeg har ingenting imot hverken Fanthomas, sudoku eller bilder av morsomme skilt, men det er ikke sånt jeg oppsøker en avis for å finne. Det fins knapt rendyrkede, gode og kjente norske underholdningssider, fordi nettavisene stjeler både plassen på markedet og materialet.
Er det bare meg som hører den fjerne skurrelyden?
Å si at penger er roten til alt ondt, blir både å forenkle problemet og å ta det med rota. Det er ikke til å komme bort fra at mange av forskjellene mellom ulike medier kan kobles til hvilke utgifter og inntekter disse har, og hvor godt systemet fungerer avgjøres av brukervennlighet, evnen til å håve inn penger, og effektivitet.
For å ta det systematisk ...
Papiravis
Driver man en papiravis har man en rekke faste utgifter. Lønn til de ansatte, kostnader til innkjøp, drift og evt. leie av all teknologien som kreves i produksjonen av avisa (datamaskiner til de ansatte, trykkeriet - alt), distribusjon av avisa til kiosker, butikker og andre utsalgssteder, til abonnenter osv. Inntektene kommer i noen grad fra kjøperne (mottakerne), og i noen grad fra annonsesalg. Det er mange ledd hvor ting kan skjære seg; er nettverket nede hos redaksjonen, eller en trykkemaskin ute av drift, eller transporten av avisa fra trykkeriet til mottakerne blir forhindret, risikerer man at avisa ikke kommer ut til sine lesere.
Nettavis
En nettavis stiller med helt andre muligheter og premisser. En nettavis er ikke avhengig av noen kritiske mellomledd som trykkeri og transport, det er mulig å rette opp feil om de skulle oppstå, man kan nå mennesker uavhengig av om det fins et utsalgssted for avisen man tilbyr i nærheten av dem. Man har ubegrenset med plass, det kan tas i bruk interaktive alternativer for nyhetsformidling, og det er lettere å tilrettelegge for at brukerne kan gi tilbakemeldinger. Men - og dette er et stort men (i mine øyne kilden til problemet med nettmediene) - svært få nettaviser tar betalt for nyhetene de tilbyr. Det er noen få aktører på markedet som har tatt i bruk dette: Enkelte amerikanske og britiske nettaviser er betalingstjenester, en hel del artikler hos Morgenbladet får du ikke tilgang til med mindre du tegner abonnement, og innen pornobransjen er betaling for bilde- og videomateriell allerede vanlig og stilltiende akseptert blant forbrukermassene. Hvor får da de som ikke tar betalt av brukerne penger til drift av nettavisen, med teknologi, ansatte og lokaler for avisproduksjonen? Og hvordan i alle dager kan man sikre at man får kvalitet hvis man ikke er villig til å betale noe for det?
Pengene i nettmediene kommer hovedsaklig fra annonseinntekter. For å få gode annonseinntekter er man avhengig av gode sidevisningstall. Hvordan man får gode sidevisningstall? Tja. Se bare på VG.no; de har definitivt klart det, med Norges høyeste sidevisningstall foran kvalitetssider som MSN.no, Startsiden og Dagbladet (...).
Som du sikkert skjønner, er man dermed avhengig av annonsører som er villige til å betale godt for seg. I gode tider er det vanligvis ikke noe problem å finne annonsører; alle handler generelt mye, og alle som tilbyr tjenester og varer er villige til å bruke en god slump med penger for å dra handlelystne nordmenn i deres retning. I dårligere tider, hvor bedriftene må spare inn og kutte utgifter som ikke er driftsnødvendige, er annonseinntekter et naturlig felt å nedprioritere til det er bedre tider. Satt på spissen er en hel generasjon nettmedier mer eller mindre avhengige av at resten av markedet har god økonomi og mye å rutte med, noe man så tydelige tegn til i finanskrisen som rammet store deler av den kapitaliserte delen av verden i 2008. Utallige gode nyhetstilbydere gikk ad undas, mange av dem med tapte annonseinntekter som siste spiker i kista - nettstedet Kulturo.no (som undertegnede frilanset for en periode) er et eksempel - og flere sliter stadig med å holde seg flytende.
Jeg er, og har alltid vært, dypt uenig med de som mener papiravisene vil dø og nettavisene ta over. Jeg mener tvert imot at begge mediene kan leve side om side, men begge må tilpasse seg for å passe inn i et samfunn som er i endring. Nettaviser som lever fra dag til dag med overfladiske nyheter og annonseinntekter de mister den dagen verdensøkonomien går i dass har ingen plass i historien annet enn som tidsfordriv. Når stadig flere nettaviser begynner å adoptere funksjoner og tilbud fra humorsider, spillsider og annet bidrar ikke det til noe annet enn å gjøre nettaviser til noe man klikker innom når man kjeder seg og vil ha lettfattelig underholdning.
Nettavisa har selvfølgelig kommet for å bli.
Som sagt er distribusjonen av nyheter på nett enklere, mer effektiv og billigere (og ikke minst mer miljøvennlig) i lengden enn den gode gamle papiravisa - alt dette er utelukkende positivt. Likevel; jeg gleder meg til den dagen man skiller tydelig mellom nyheter og underholdning. Jeg har ingenting imot hverken Fanthomas, sudoku eller bilder av morsomme skilt, men det er ikke sånt jeg oppsøker en avis for å finne. Det fins knapt rendyrkede, gode og kjente norske underholdningssider, fordi nettavisene stjeler både plassen på markedet og materialet.
Er det bare meg som hører den fjerne skurrelyden?
tirsdag 1. desember 2009
"Man får de nyhetene man fortjener"
Hva er de største forskjellene mellom medier i Norge kontra medier i diktaturer? Eventuelt: Hva er den største forskjellen mellom Norge og diktaturer? Svaret er enkelt: Ytringsfrihet.
I Norge kan journalister, bloggere og twitrere åpenlyst kritisere statsministeren for å trekke tilbake bidrag til fysisk funksjonshemmede uten å risikere noe annet enn å få et krasst svar fra en som er uenig. I andre land risikerer man dødsstraff, nedslakting på åpen gate eller i beste fall fengelsstraff hvis man engasjerer seg i studentforeninger eller skriver en artikkel som kritisk belyser maktdiktaturet i landet.
Denne muligheten til å stille spørsmålstegn, påpeke kritikkverdige forhold og saklig rakke ned på maktpersoner er en rettighet vi burde verdsette høyt - ikke nødvendigvis bare for å påpeke Norges feil og mangler, men også for å øke bevisstheten rundt konflikter som foregår andre steder i verden. Norge, med et velfungerende demokrati og en lav korrupsjons-rate, vil i mange tilfeller ha mye å bidra med i land hvor innbyggerne undertrykkes, og vi har på mange måter en samfunnsmodell som kan innføres og bedre forholdene for mennesker uavhengig av kultur og religion.
Men hva velger vi å bruke ytringsfriheten vår til?
Se&Hør-"journalistikk" hvor man forsøker å pushe grensene for kjente menneskers rett til privatliv? Det er tragisk å se at opptil flere av dommene nedfelt av PFU (organ som dømmer pressen for brudd på norsk presseetikk) er dommer hvor mennesker føler at deres privatliv blir invadert - privatliv som i "paparazzi-fotografer lurer i buskene og tar bilder av dem på deres private strand". "Petter Stordalen ble med 19 år gamle Jessica hjem fra byen" (som forøvrig er en oppdiktet overskrift, sterkt inspirert av et utall reelle) har vel overhodet ingen verdi å vite for noen, annet enn at det kan være spennende å vite om dersom man er interessert i slikt. At Paul McCartney kysser kjæresten sin på fotballkamp er vel heller ikke noen stor verdensnyhet?
Hvordan kan agurknyheter som dette være så mye mer populære i større medier kontra den koselige lille lokalavisa?
Det er da ikke noe mer eller mindre viktig for meg om Paul McCartney kysser kjæresten sin enn om Lotte (7 år) fant årets første løvetann. At aviser i det hele tatt bruker tid, penger og omdømme til å kringkaste slikt - under etiketten "nyheter" - kan bare vitne om en ting: Vi har det altfor godt her i landet.
Alle som har hatt en frisk og sunn kropp store deler av livet, vet hvor utrolig godt det merkes med en gang noe ikke er som det skal. Om man forstuer en fot eller brekker en finger blir man med ett veldig bevisst hvor avhengig man er av den foten eller fingeren.
Når kroppen fungerer som den skal, tar man den for gitt.
Slik er det med rettigheter og ytringsfriheten også. De som har disse rettighetene (og som har dem fordi forfedre har kjempet for dem og fikk dem lovbestemt og gjennomført i praksis) har i teorien allerede vunnet. De har ikke noe å kjempe for som de selv ser resultater av i hverdagen (det er derfor de sjelden kjemper for andres rettigheter i andre land), og når den direkte årsaken som fremprovoserer engasjement og innsatsvilje forsvinner, dør også engasjementet og interessen. Vi blir, som Raga Rockers ville sagt, "maskiner i Nirvana".
"De står opp om mårran
Drikker kaffen i ro og fred
De tar avskjed på trappen
De har pene manerer
Begge stemmer Høyre
og ingen onanerer
De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil
Han går på jobben
Hun blir igjen
Maten står på bordet
når han kommer hjem
De hakke hatt no kick
siden nittenførtifem
De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil
Ja, de har det så fint
De har det så bra
De har alt som de vil ha
De har nådd sine mål
De har det som grever
De råtner foran TV
og de kaller det å leve
De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil"
Hva er så forskjellen på norske medier og medier i korrupte land?
For det første er det stor forskjell på statlige medier i Norge, og statlige medier i korrupte land. De statlige mediene i korrupte land presenterer ofte et glansbilde av virkeligheten; en glattpolert løgn om at deres motstandere er de man skal passe seg for. Er ikke andre mediekanaler forbudt ved lov, blir det sjelden sett på med blide øyne om noen forsøker å distribuere nyheter som forteller en annen historie enn myndighetenes. På den annen side er de opplyste menneskene gjerne interessert i en fri presse, og vil støtte opp om og oppmuntre den uavhengige pressen - enten åpenlyst, eller i smug.
I Norge er situasjonen gjerne stikk motsatt. De statlige mediene styres riktignok med jernhånd mtp. bevaring av kultur og ivaretagelse av tradisjoner, men med den faste inntekten den statlige finansieringen bidrar med står de på vesentlig tryggere grunn enn kommersielle kanaler (som er avhengige av at folk faktisk ser det de produserer og lager) og kan dermed produsere stoff vi faktisk trenger. Det er gjerne stor forskjell i nytteverdien hos NRK (og ikke-statlige nyhetstilbydere med litt hjerne i toppen) kontra TV2, TV3 og TV Norge, selv om seertallene og underholdningsverdien åpenbart ikke alltid spiller på lag med intelligensen. De mer gravende mediene blir gjerne sett på som sære, lite produktive (det tar lenger tid å drive research til en inngående artikkel om utnyttelse av midler til privatiserte asylmottak enn å skrive fem artikler om hvilke kjendiser som vant priser, kysset hvem og falt på isen) og "for spesielt interesserte".
For spesielt interesserte?
For all del. Kos dere med VG og Se & Hør-nyhetene deres. Jeg holder meg til Aftenposten, The Guardian, Dagsavisen, Klassekampen, Ny Tid, Morgenbladet, Sciencedaily og andre steder som gir meg artikler med noe substans. Jeg har mer nytte av å lese, mene noe og vite hvorfor enn jeg har av å vite hvem som har giftet seg med hvem. Sjansen for at den hendelsen vil endre noens liv for andre enn de to som har giftet seg er forsvinnende liten, og skal verden gå framover bør mennesker begynne å tenke. Selv om de har det bra.
I Norge kan journalister, bloggere og twitrere åpenlyst kritisere statsministeren for å trekke tilbake bidrag til fysisk funksjonshemmede uten å risikere noe annet enn å få et krasst svar fra en som er uenig. I andre land risikerer man dødsstraff, nedslakting på åpen gate eller i beste fall fengelsstraff hvis man engasjerer seg i studentforeninger eller skriver en artikkel som kritisk belyser maktdiktaturet i landet.
Denne muligheten til å stille spørsmålstegn, påpeke kritikkverdige forhold og saklig rakke ned på maktpersoner er en rettighet vi burde verdsette høyt - ikke nødvendigvis bare for å påpeke Norges feil og mangler, men også for å øke bevisstheten rundt konflikter som foregår andre steder i verden. Norge, med et velfungerende demokrati og en lav korrupsjons-rate, vil i mange tilfeller ha mye å bidra med i land hvor innbyggerne undertrykkes, og vi har på mange måter en samfunnsmodell som kan innføres og bedre forholdene for mennesker uavhengig av kultur og religion.
Men hva velger vi å bruke ytringsfriheten vår til?
Se&Hør-"journalistikk" hvor man forsøker å pushe grensene for kjente menneskers rett til privatliv? Det er tragisk å se at opptil flere av dommene nedfelt av PFU (organ som dømmer pressen for brudd på norsk presseetikk) er dommer hvor mennesker føler at deres privatliv blir invadert - privatliv som i "paparazzi-fotografer lurer i buskene og tar bilder av dem på deres private strand". "Petter Stordalen ble med 19 år gamle Jessica hjem fra byen" (som forøvrig er en oppdiktet overskrift, sterkt inspirert av et utall reelle) har vel overhodet ingen verdi å vite for noen, annet enn at det kan være spennende å vite om dersom man er interessert i slikt. At Paul McCartney kysser kjæresten sin på fotballkamp er vel heller ikke noen stor verdensnyhet?
Hvordan kan agurknyheter som dette være så mye mer populære i større medier kontra den koselige lille lokalavisa?
Det er da ikke noe mer eller mindre viktig for meg om Paul McCartney kysser kjæresten sin enn om Lotte (7 år) fant årets første løvetann. At aviser i det hele tatt bruker tid, penger og omdømme til å kringkaste slikt - under etiketten "nyheter" - kan bare vitne om en ting: Vi har det altfor godt her i landet.
Alle som har hatt en frisk og sunn kropp store deler av livet, vet hvor utrolig godt det merkes med en gang noe ikke er som det skal. Om man forstuer en fot eller brekker en finger blir man med ett veldig bevisst hvor avhengig man er av den foten eller fingeren.
Når kroppen fungerer som den skal, tar man den for gitt.
Slik er det med rettigheter og ytringsfriheten også. De som har disse rettighetene (og som har dem fordi forfedre har kjempet for dem og fikk dem lovbestemt og gjennomført i praksis) har i teorien allerede vunnet. De har ikke noe å kjempe for som de selv ser resultater av i hverdagen (det er derfor de sjelden kjemper for andres rettigheter i andre land), og når den direkte årsaken som fremprovoserer engasjement og innsatsvilje forsvinner, dør også engasjementet og interessen. Vi blir, som Raga Rockers ville sagt, "maskiner i Nirvana".
"De står opp om mårran
Drikker kaffen i ro og fred
De tar avskjed på trappen
De har pene manerer
Begge stemmer Høyre
og ingen onanerer
De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil
Han går på jobben
Hun blir igjen
Maten står på bordet
når han kommer hjem
De hakke hatt no kick
siden nittenførtifem
De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil
Ja, de har det så fint
De har det så bra
De har alt som de vil ha
De har nådd sine mål
De har det som grever
De råtner foran TV
og de kaller det å leve
De er maskiner i nirvana
De har fått det som de vil"
Hva er så forskjellen på norske medier og medier i korrupte land?
For det første er det stor forskjell på statlige medier i Norge, og statlige medier i korrupte land. De statlige mediene i korrupte land presenterer ofte et glansbilde av virkeligheten; en glattpolert løgn om at deres motstandere er de man skal passe seg for. Er ikke andre mediekanaler forbudt ved lov, blir det sjelden sett på med blide øyne om noen forsøker å distribuere nyheter som forteller en annen historie enn myndighetenes. På den annen side er de opplyste menneskene gjerne interessert i en fri presse, og vil støtte opp om og oppmuntre den uavhengige pressen - enten åpenlyst, eller i smug.
I Norge er situasjonen gjerne stikk motsatt. De statlige mediene styres riktignok med jernhånd mtp. bevaring av kultur og ivaretagelse av tradisjoner, men med den faste inntekten den statlige finansieringen bidrar med står de på vesentlig tryggere grunn enn kommersielle kanaler (som er avhengige av at folk faktisk ser det de produserer og lager) og kan dermed produsere stoff vi faktisk trenger. Det er gjerne stor forskjell i nytteverdien hos NRK (og ikke-statlige nyhetstilbydere med litt hjerne i toppen) kontra TV2, TV3 og TV Norge, selv om seertallene og underholdningsverdien åpenbart ikke alltid spiller på lag med intelligensen. De mer gravende mediene blir gjerne sett på som sære, lite produktive (det tar lenger tid å drive research til en inngående artikkel om utnyttelse av midler til privatiserte asylmottak enn å skrive fem artikler om hvilke kjendiser som vant priser, kysset hvem og falt på isen) og "for spesielt interesserte".
For spesielt interesserte?
For all del. Kos dere med VG og Se & Hør-nyhetene deres. Jeg holder meg til Aftenposten, The Guardian, Dagsavisen, Klassekampen, Ny Tid, Morgenbladet, Sciencedaily og andre steder som gir meg artikler med noe substans. Jeg har mer nytte av å lese, mene noe og vite hvorfor enn jeg har av å vite hvem som har giftet seg med hvem. Sjansen for at den hendelsen vil endre noens liv for andre enn de to som har giftet seg er forsvinnende liten, og skal verden gå framover bør mennesker begynne å tenke. Selv om de har det bra.
mandag 9. november 2009
VG.no når nye høyder ...
Fantastisk. Jeg har virkelig ingen kommentar.
De respektive sakene kan leses her:
Allergisk mot ektemannens sæd
Puppeglipp for Eva Mendes
fredag 6. november 2009
Underholdning vs. opplysning - og et kritisk blikk på nedskjæringer
Den vanskelige balansegangen (eller en total ignorering av problemstillingen ...)
Media, pressen, journalistikken - populært omtalt som den fjerde statsmakt - er i ferd med å eliminere, nedverdige og bagatellisere sin status i samfunnet. Der mediene før var grundige, gikk i dybden og kom med oppdateringer en gang om dagen på Kveldsnytt eller i morgenavisen, har minutt-for-minutt-oppdateringer på nett tatt over. Nedbemanninger, nedskjæringer og effektivisering preger de journalistiske arbeidsplassene, og det er ikke få som har uttalt at de sjelden har tid og anledning til å gå så mye i dybden som de skulle ønske. Skal du produsere tre saker på tiden du tidligere hadde til å produsere en eller to, er det naturlig at du må kutte kraftig ned i research-prosessen. Der de få medietilbudene tidligere hadde begrenset med plass i en papiravis eller på en nyhetssending, fins det nå ubegrenset plass og et kjempemessig antall nyhetstilbud på verdensveven.
Hva blir totalsummen?
Mitt tips er at disse faktorene - inkludert den faktoren at mottakerne i denne generasjonen er langt mer utålmodige enn forrige generasjon - gir en mer overfladisk nyhetsdekning, mer minutt-kunnskap og mindre inngående kjennskap til større globale saker og konflikter.
Interessante og relaterte saker:
http://nedrelid.com/2009/08/faktasjekk-no-flaut-for-politiske-journaliste/
"Kanskje skyldes det, som kritikerne hevder, at valgdekningen er for opphengt i personer, konflikter og det politiske spillet. Kanskje fører tidspress eller dårlige ressurser til mye refererende journalistikk. Kanskje er det bevisstløshet."
"... i tråd med det journalistiske samfunnsoppdraget, og sikret journalistikkens oppdragsgivere, publikum, bedre informasjon og et mer kvalifisert grunnlag foran valget."
http://www.journalisten.no/story/53421
Kort sak hos Journalisten.no som handler om hvordan avisene i USA blir påvirket av nedskjæringene.
http://www.skup.no/177/2435
"Politiske beslutninger blir tatt på tvers av landegrenser. Varehandelen kjenner ingen grenser og kriminelle etablerer nettverk i mange land.
Likevel er det svært få journalister som gjør det samme. De fleste av oss konsenterer oss om nasjonale saker, og sliter med nedskjæringer fra eiere og redaktører som er lite villige til å bruke penger på utviklingen utenriks."
http://asleskredderberget.blogg.no/1226047731_samlebndsjournalistik.html
Asle Skredderberget uttrykte i november 2008 sterk bekymring for norsk kvalitetsjournalistikk. (Kommentarene til denne bloggen er forøvrig også interessant og høyst relevant lesning!)
"... jeg mener at 80 prosent av norske journalister mer er en del av underholdningsindustrien enn journalistikken. Og ja, med de kuttene som kommer,betyr det at det blir mer av den journalistikken du (og jeg) misliker."
http://www.kampanje.com/medier/article378429.ece
Gravejournalistikk etterlyses!
http://www.aftenposten.no/kul_und/article1265221.ece
Datert 2006, men sannsynligvis like aktuell foran neste SKUP-prisutdeling.
http://www.aftenposten.no/kul_und/article3240216.ece#xtor=EPR-2
... Og sist, men ikke minst; "Krisen slår inn for fullt", en artikkel hos Aftenposten.no, publisert 29. august 2009, som omtaler de mest dramatiske nedskjæringene medie-Norge har gjennomgått.
Journalists fulfill their duty when providing the people with the information they need to be free and self-governing.
Og, til slutt, etter å ha lest alt det ovenstående og blitt akkurat tilstrekkelig nedtrykt til at man revurderer det fremtidige drømmeyrket ... kommer Jeff Jarvis som en reddende engel med en gledelig påstand. "Yes, there is a market for quality journalism!"
Ciao! I'll be back.
Media, pressen, journalistikken - populært omtalt som den fjerde statsmakt - er i ferd med å eliminere, nedverdige og bagatellisere sin status i samfunnet. Der mediene før var grundige, gikk i dybden og kom med oppdateringer en gang om dagen på Kveldsnytt eller i morgenavisen, har minutt-for-minutt-oppdateringer på nett tatt over. Nedbemanninger, nedskjæringer og effektivisering preger de journalistiske arbeidsplassene, og det er ikke få som har uttalt at de sjelden har tid og anledning til å gå så mye i dybden som de skulle ønske. Skal du produsere tre saker på tiden du tidligere hadde til å produsere en eller to, er det naturlig at du må kutte kraftig ned i research-prosessen. Der de få medietilbudene tidligere hadde begrenset med plass i en papiravis eller på en nyhetssending, fins det nå ubegrenset plass og et kjempemessig antall nyhetstilbud på verdensveven.
Hva blir totalsummen?
Mitt tips er at disse faktorene - inkludert den faktoren at mottakerne i denne generasjonen er langt mer utålmodige enn forrige generasjon - gir en mer overfladisk nyhetsdekning, mer minutt-kunnskap og mindre inngående kjennskap til større globale saker og konflikter.
Interessante og relaterte saker:
http://nedrelid.com/2009/08/faktasjekk-no-flaut-for-politiske-journaliste/
"Kanskje skyldes det, som kritikerne hevder, at valgdekningen er for opphengt i personer, konflikter og det politiske spillet. Kanskje fører tidspress eller dårlige ressurser til mye refererende journalistikk. Kanskje er det bevisstløshet."
"... i tråd med det journalistiske samfunnsoppdraget, og sikret journalistikkens oppdragsgivere, publikum, bedre informasjon og et mer kvalifisert grunnlag foran valget."
http://www.journalisten.no/story/53421
Kort sak hos Journalisten.no som handler om hvordan avisene i USA blir påvirket av nedskjæringene.
http://www.skup.no/177/2435
"Politiske beslutninger blir tatt på tvers av landegrenser. Varehandelen kjenner ingen grenser og kriminelle etablerer nettverk i mange land.
Likevel er det svært få journalister som gjør det samme. De fleste av oss konsenterer oss om nasjonale saker, og sliter med nedskjæringer fra eiere og redaktører som er lite villige til å bruke penger på utviklingen utenriks."
http://asleskredderberget.blogg.no/1226047731_samlebndsjournalistik.html
Asle Skredderberget uttrykte i november 2008 sterk bekymring for norsk kvalitetsjournalistikk. (Kommentarene til denne bloggen er forøvrig også interessant og høyst relevant lesning!)
"... jeg mener at 80 prosent av norske journalister mer er en del av underholdningsindustrien enn journalistikken. Og ja, med de kuttene som kommer,betyr det at det blir mer av den journalistikken du (og jeg) misliker."
http://www.kampanje.com/medier/article378429.ece
Gravejournalistikk etterlyses!
http://www.aftenposten.no/kul_und/article1265221.ece
Datert 2006, men sannsynligvis like aktuell foran neste SKUP-prisutdeling.
http://www.aftenposten.no/kul_und/article3240216.ece#xtor=EPR-2
... Og sist, men ikke minst; "Krisen slår inn for fullt", en artikkel hos Aftenposten.no, publisert 29. august 2009, som omtaler de mest dramatiske nedskjæringene medie-Norge har gjennomgått.
Journalists fulfill their duty when providing the people with the information they need to be free and self-governing.
Og, til slutt, etter å ha lest alt det ovenstående og blitt akkurat tilstrekkelig nedtrykt til at man revurderer det fremtidige drømmeyrket ... kommer Jeff Jarvis som en reddende engel med en gledelig påstand. "Yes, there is a market for quality journalism!"
Ciao! I'll be back.
mandag 2. november 2009
"Innovasjon nå" - Journalisten.no
Jeg har dessverre ikke tid til å skrive noe stort om denne artikkelen akkurat nå, men jeg vil uansett anbefale alle å ta en titt:
"Innovasjon nå" av Helge Ølgrim
og merke seg sitatene "hver fjerde nettavis går allerede i pluss" (som også betyr: "tre av fire nettaviser går ikke i pluss") og "hver annen vil gå i pluss om tre år" ("hver annen vil ikke gå i pluss om tre år").
"Innovasjon nå" av Helge Ølgrim
og merke seg sitatene "hver fjerde nettavis går allerede i pluss" (som også betyr: "tre av fire nettaviser går ikke i pluss") og "hver annen vil gå i pluss om tre år" ("hver annen vil ikke gå i pluss om tre år").
Abonner på:
Innlegg (Atom)
